Tre og halvt år etter at hun ble kjent med hennes norske venn, fikk forfatteren endelig møte nordmannen i hans hjemlandet. Under forfatterens tre uker opphold i Norge på juletida, fikk hun oppleve, blant annet, de usedvanlige norske sosiale skikk ved en mer eller mindre uformell invitasjon på middag.
En av de kommende dagene fikk vi invitasjon hjemme til Arne sin bror som tilbydde seg å lage norsk mat med elgkjøtt til oss.
Arne kjørte sin gammel Ford ganske langt unna i byen i et område som nærmet seg mer på mitt bilde av en bydel. Han parkerte bilen foran et rødt firemanns-bolig, der hver leilighet hadde en romslig balkong på fremsiden. Mens vi gikk fra parkeringen til inngangen på huset, dukket en langhåret, svart og hvit katt plutselig opp foran oss i den snøhvite bakgrunnen. Katten nærmet seg med mjauing og var kontaktsøkende.
En så pen katt hadde jeg ikke sett før. Jeg løftet begeistret katten oppi armkroken og ble positivt overrasket at katten ikke prøvde å slippe unna. Tvert imot, den begynte å male. Glad som jeg var med min nye venn kunne jeg ikke la henne være og tok den med meg opp i leiligheten. Da jeg så nærmere ansiktet på katten merket jeg hvor fin og velstelt pelsen var. Den duftet sjampo.
Inne på kjøkkenet var Kåre i full gang med å forberede elgkjøttet, og jeg tilbydde meg å hjelpe. Han svarte at det ikke var nødvendig med hjelp.
Jeg ble sittende en stund helt oppslukt av det morsomme vesenet og koste meg med det, da jeg plutselig la merke til at hus verten satte seg ved bordet med en tallerken med mat og begynte å spise. Arne gjorde det samme.
Jeg stoppet lekingen med katta og stirret på dem begge. Ingen av dem virket til å merke min forvirring og fortsatte å spise rolig og fornøyd. Jeg reiste meg fra sofaen og spurte med halvstemme for å ikke forstyre: «Har dere begynt å spise?»
Da løftet Kåre hodet fra tallerkenen sin og pekte mot kjøkkenet: «I skapet der oppe finner du tallerken, og i denne skuffen finner du bestikk. Det er bare å forsyne deg», sa han.
Jeg ordnet også en skål med mat til katten, og en med vann som jeg plasserte forsiktig på gulvet ved siden av meg for å holde øye med katten mens jeg spiste selv.
Maten smakte godt. Det var en enkel gryterett med bare få ingredienser, som besto av elgkjøtt og grovt hakket løk, men som likevel var smakfull. Elgkjøttet var en ny smaksopplevelse for meg, men jeg gjenkjente smaken på vilt. Som barn fikk jeg smake en gang et stykke stekt villsvinkjøtt pakket inn en serviett, som faren min tok med seg hjem fra en jakt fest hvor han var invitert.
Jeg gratulerte koken for den smakfulle retten og hjalp med oppvasken.
Katten virket ikke så interessert i mat og begynte å gå rundt og undersøke omgivelsene litt. Da den begynte å mjaue og kreve stor oppmerksomhet reiste Kåre seg fra sofaen, løftet katten og sa at den hørte til en nabokvinne som bodde i første etasje, og gikk ut av leiligheten med katten.
En liten stund senere virket det som om besøket nærmet seg slutten da Arne reiste seg fra sofaen med et langt «næsj!» Han strekte seg og gjespet høyt. Da rettet han seg mot utgangen og gikk ut døra. Jeg kunne høre hans trinn nedover trappa i gangen mens jeg reiste meg og tok på meg jakken og lua. Jeg vendte meg mot middagsverten for å ta et ordentlig farvel for kvelden, men Kåre virket ikke sa opptatt av å si farvel til meg. Det virket ikke som om han engang merket at jeg fortsatt befant meg i rommet. Han fulgte med stor interesse av noe på TV og bare løftet et hjørne av munnen i et sjenerthalvsmil da jeg takket for kvelden og sa god natt.
Jeg ruslet ut av døra for å rekke Arne. På vei til bilen traff jeg katten igjen. Denne gangen sto hun oppe på balkongkanten og stirret derfra på meg. Gardinene var ikke trukket for og jeg fikk se et kort glimt av kattens eier. Det var en afrikansk dame.
Teksten er et utdrag fra bokens 3. kapittel – „I Norge for aller første gang”.
(Fortsettelsen følger)
Lasă un răspuns