Hun ble kjent med en nordmann på internet for nesten tolv år siden, og dette har vært en milepæl i hennes liv. Hun kom for å bo i Norge for fem år siden. Hennes debutt roman gjenspeiler det norske samfunnet ut fra en rumensk innvandrer oppfatning, samtidig som den forteller om en personlig utvikling. Historien begynner med oldemora…

Mellomnavnet mitt er Iuliana, som min oldemor.

Julianna var ungarsk, som min mor og slekten på min mors side. Hun kunne ikke snakke særlig godt rumensk og hun visste også at jeg ikke forsto ungarsk heller. Så vi snakket ikke mye sammen. Riktignok var hun ikke noe særlig pratsom.

Slik jeg husker Julianna, var hun allerede gammel. Jeg husker henne i et klesantrekk som de eldre kjerringene på bygda pleide å bruke. Stoffet i antrekket hadde muligens vært mørkegrå og prikkete, men vaskingen med den hjemmelagede såpen og de lange arbeidstimene under den sterke sommersolen har virket som et blekemiddel slik at stoffet hadde blitt lysegrå, nesten sølvglinsende.

Hun hadde alltid noe godteri til meg som hun hadde i en kopp i et gammelt skrin på hennes soverom. Jeg husker hennes blikk på meg, ømhjertet med hennes lyseblå øyne og med et halvt smil på munnen. Hun var visst glad i meg – jeg bar jo hennes førstenavn! Mor fortalte meg at hun ga meg oldemors navn for å være like arbeidsom og flittig som henne.

På de kalde vinterkveldene satt jeg og moren på kjøkkenet ved peisen og mimret sammen. Historier om menn og kvinner fra vår families fortid. For en gang til ville jeg høre om de labyrintiske forbindelser i vår familie slektshistorie. Under en av disse samtalene fikk jeg høre historien om Julianna sin flittige innsats til familiens velstand.

Når våren kom og bøndene startet med å dyrke åkrene, samlet noen ungarske koner seg i en gjeng og tok veien til fots mot nabolandsbyen for å veksle frø mot fløte og egg. I nabolandsbyen besto majoriteten av rumensk befolkning og den lå cirka fem kilometer unna. De visste at de rumenske gårdskjerringene ikke pleide å samle frø fra grønnsakene sine på høsten og at disse var etterspurt på våren like før påske. De hadde med seg et stort utvalg frø: erter, bønner, gulrot, persille, selleri, salat, for å nevne bare noen få. De byttet en teskje frø mot to egg eller en kopp fløte. Den fløten og eggene ville de senere selge på markedet i Arad like før påsken, når det var høysesong for slike varer. De hadde selv kyr hjemme og lagde ost, fløte og smør fra melken. Likevel var etterspørselen så stor at det lønte seg med innsamling av mer varer fra nabobygda for å øke inntekten.

Ladet med de tunge varene, vendte de ungarske konene tilbake til sin landsby ved å bruke samme veien som de brukte å komme seg dit, langs en kanal som bøndene brukte for å vanne avlingene deres. Vekslingsvarene stappet de i kurv som ble satt fast på ryggen ved hjelp av tøy snurret som et tau. For å få motvekt for tyngden på kurven hengte de en annen kurv foran seg på brystet.

Noen ganger hendte det at fløten surnet under hjemreisen, spesielt når varen ikke var så fersk som den skulle vært, noe som gjorde oldemora mi til å sammenligne lukten på den surnede fløten til lukten på kjønnsorganene av den uheldige rumenske kjerringen som solgte det. Uansett ble fløten laget til smør, som ble pakket i pepperrotblader og solgt på markedet til byfolket.

Det var ikke bare melk og melkeprodukter oldemoren min solgte på markedet i byen.

Av og til hadde det vært også hønsekjøtt. Moren fortalte meg en komisk historie om mannen til Julianna, altså oldefaren min, som jeg dessverre ikke fikk møte, for han døde før jeg ble født.

Han kom hjem en god dag, etter en tur ute for å drikke, ivrig for å spise middagen sin. Det var på en søndag, middagen var ferdig laget og satt på bordet. Oldemor slaktet en gås og de beste kjøttdelene hadde hun lagt av for å selge på markedet til en god penge. Hun kokte bare de små delene som nakken, føttene og hodet til middagen sammen med noen gulrøtter og poteter. Men oldefar hadde vist lyst på noe bedre kjøtt og spurte om resten av gåsen. Julianna forklarte opphisset at den var forbeholdt for omsetning. I stor frustrasjon fant oldefar ut hvor resten av kjøttet var og kastet den til hunden i bakgården. Julianna løp for å redde kjøttet fra hunden og idet hun bøyde seg for å plukke kjøttet tok oldefar anledningen til å dytte konen sin med foten på rompa. Imidlertid klarte Julianna å gjenvinne gåsekjøttet som skulle havne til slutt på en jøde sitt bord, for det var jødene som var spesielt glad i en slik type vare.

De pengene hun tjente fra produktene sine investerte hun videre på innkjøp av land. Til sammen kjøpte Julianna 1,87 hektar land delt på to enkelte stykker. Et utstykke kjøpte hun fra en rumener som skulle til fengsel etter at han drepte en annen i et slagsmål. Det andre kjøpte hun fra en familie som var mer glad i alkohol enn i landet sitt.

Teksten er et utdrag fra bokens 1. kapittel – “Iuliana”.

(Fortsettelsen følger)