Etter avsluttet ferie i Norge, reiser forfatteren hjem. I minibussen som tar de reisende fra flyplassen til hjembyen , møter hun en landsmann med en annerledes oppfatning av Norge…

På Flyplassen i Budapest satte jeg meg i en bil som tilbød skyss til de to rumenske vestlige byene Arad og Timisoara.

Det var en minibuss, ganske ny og romslig, men ikke akkurat den nyeste modellen. Bilen var nesten full, men sjåføren kjørte ikke ennå. Det var fortsatt noen kunder som ikke var ankommet ennå. Etterhvert dukket det opp samtidig to korpulente rumenske damer. Den ene av dem ,den eldste, pustet tungt. Begge to ville ha setet foran, ved siden av sjåføren. Det var visst mer plass der for å strekke beina.

Den eldste virket mest innstilt på å få plassen og argumenterte med at hun kom fra Stockholm og måtte ta et svært tidlig fly. Den andre repliserte med forsonlig stemme at hun fløy fra enda fjernere strøk, helt fra Canada. Etter noen flere forhandlinger og mild intervensjon fra bilføreren, ga passasjeren fra Stockholm opp og satte seg på et sete i midten, ved siden av meg, mens hun brummet småopphisset.

Sjåføren startet endelig bilen og vi satt kursen mot Romania. Etter at alle hadde roet seg ned, spurte Stockholm-dama meg hvor jeg reiste fra.

«Åh, nabolandet», utbrøt hun da hun hørte at jeg reiste fra Norge. «Jeg bor i Sverige, jeg», forklarte hun. Etter en stille stund fortsatte hun:

«Kan jeg spørre hva du gjorde i Norge?»

«Jeg besøkte en norsk venn. Dette var min første gang i Norge», svarte jeg og dro stolt på smilebåndet.

«Hvor har dere to møttes?», ville hun vite videre.

«Vel, på internett», svarte jeg noe nølende.

«Riktig. Dem, de skandinavene driver med sånt, søker kjæreste på internett og sånt», sa hun ettertenksomt. Etter en kort pause snudde hun ansiktet mot mitt og spurte med en alvorlig stemme: «Likte du deg i Norge?» Denne gangen så hun på meg rett i øynene.

«Ja, det gjorde jeg», kom mitt svar umiddelbart.

«Tja, hvis du er glad i stillhet og ro, da kunne Norge være et land for deg, men bortsett fra det har ikke Norge mye å by på. Jeg bor i nabolandet, Sverige, og er godt kjent med Norge jeg. Reiser dit ganske ofte i jobbsammenheng. Det er ikke stor forskjell mellom disse landene», sluttet hun.

Stemmen hennes ble mer og mer opphisset idet hun fortsatte retorisk:

«Hvilke underholdningsmuligheter har de der da? Bortsett fra den Bio-kinoen er det ikke noe annet!», avsluttet hun med forakt.

Jeg spurte henne hvorfor hun flyttet til Sverige og hvor lenge hadde hun bodd der. Hun fortalte at hun flyktet til Sverige midt på 80-tallet, da kommunismen i Romania var på sitt verste, og fikk flyktningstatus dit. Hun hadde en ledelsesstilling i en av de statlig eide fjærkreoppdrettene da hun dro. Hun opplyste stolt at hun hadde fått jobb i Sverige i lignende fagområde, som veterinær inspektør i den offentlige sektoren.

Jeg studerte henne litt og merket at oppholdet i Sverige ikke hadde satt preg på hennes utseende i det hele tatt. Hun hadde håret klippet kort i en frisyre som gjorde at hun så maskulin ut. Stemmen var barsk og huden i kinnene tykk og brunaktig med dype rynker. Hun har sikkert røyket hele livet sitt, antok jeg. Hun forlot Romania som en byråkratisk kontorist og forble det samme etter mange år i et helt annet land og kultur.

«Rumenerne aner ikke hvor mye frihet de har», utbrøt hun. For eksempel, mora mi kan selge heklingen sin på gata i Romania, og dette er helt greit. Noe slik ville ikke være mulig i skandinaviske land.»

Stemmen hennes var fylt med bitterhet, og jeg klarte ikke å fatte om hun fortsatt holdt nag om Romania, eller om hennes bitterhet var rettet mot hennes nye land.

Prekenen til damen vekket noen bekymringsfulle tanker i bakhodet, men jeg skyndte meg med å jage dem vekk. Jeg var ikke forberedt på noe slikt ennå. Jeg ville fortsette litt lengre å beholde det eventyrlige bildet jeg dannet om Arne sitt hjemland.

Jeg tok fram fra veska den svarte Zen-stone mp3-spilleren jeg fikk i julegave i Norge. Idet jeg dyttet øreproppene i ørene, unnskyldte jeg meg med et høflig smil og sa at jeg ville prøve gaven jeg hadde fått i Norge. Dama så på meg med forståelse og hennes anstrengelse løsnet seg litt.

Arne lagret mye norsk musikk på spilleren. Låter fra Åge Aleksandersen, Terje Tysland, DDE og Hellbillies holdt meg med selskap hele veien til Romania.

(Fortsettelsen følger)